hummmmm....

Regnet faller ned utenfor vinduet. Det blåser i Liverpools gater. Vannet i dusjen varmer og renser. Stillheten er slående, men veldig behagelig. Mine tanker høres godt i rommet. Hva begir jeg meg ut på? Er det virkelig dette jeg ønsker. Mange måneder i en nydelig by, med hyggelige mennesker. Bak en bar? I en klesbutikk? Servere mat? Kroppen verker. Det er noe som ikke stemmer. I tillegg til noen kuler med kvalme og svimmelhet, blir jeg gal av kaoset inne i hodet mitt. Hva hvis jeg sier nei til dette livet? Har jeg mislyktes å følge drømmen min? Har jeg ikke klart å gjennomføre noe jeg trodde jeg ønsket? Hva venter meg hjemme? Hundrevis av fine barn som er ivrige etter å lære mer om verden. Ungdom som trenger en voksen å støtte seg på. En familie som er veldig glad i meg. En drøss av verdens fineste venner som er villig til å ta meg i mot med åpne armer, tross nederlaget. Jeg veier mulighetene opp mot hverandre. Det er ingen klare svar. Bestemmer jeg meg for det ene, kverner bare den andre muligheten rundt og rundt, og jeg blir ikke kvitt den. Aldri har ordtaket: what to do! Vært mer sentralt? hvis jeg snur nesa hjem til Norge føler jeg at jeg har mislyktes. Vi snakker nederlag! Likevel kan jeg ikke la den følelsen gå utover mine valg, og hva som føles rett.

Klarer ikke slå meg til ro med tanken om å bo her, men jeg har bestemt meg for noe. Jeg skal gå på møte i morgen med åpent sinn. Og det blir avgjørende. Trives jeg der, er det hyggelige mennesker, kjenner jeg på kroppen at dette kan fungere, så blir jeg. Hvis ikke frister en hverdag hjemme i Drammen veldig. Spesielt en meningsfylt jobb på skolen. Barna og utfordringene i hverdagen kaller veldig på meg. Av en eller annen grunn føler jeg at det er mer bruk for meg og mine kvaliteter i Drammen, enn her...

To be continued?

 

undrende.gif

Én kommentar

Anine

06.sep.2011 kl.23:31

Sanatorieveien og jeg tar deg i mot med åpne armer vennen min! <3

Skriv en ny kommentar

hits