Togtanker

06.00. klokka stod faktisk på 06.00. det er faktisk før sola står opp det. Og det var klokkeslettet jeg måtte stå opp i dag. Hvorfor? Fordi på den måten sparte jeg taxipenger, noe som tilsier to par sko når jeg kommer til Liverpool om kun få timer. Grunnen til at klokka stod på umenneskelig tid, var at jeg måtte rekke bussen, og den går sånn at jeg akkurat rekker en tur innom DeliDeLuca på stasjonen før toget går. Vanligvis. Men ikke denne morran. Bussen hadde tydeligvis god tid, og det hadde tydeligvis de røde lysene på veien også! Men det skal de ha disse bergenserne, hyggelige og opplagte er de hvert fall, selv om det er umenneskelig tidlig. De hilser og smiler og er behjelpelige. Da gjør det ikke så mye at jeg ikke rakk den obligatoriske turen innom Deli. Eller egentlig gjør det det. Jeg er veldig sulten akkurat nå. Sånn type magen vrenger seg sulten. Men jeg vet at hvis jeg beveger meg inn i vogn nr 6, så vil jeg kaste meg over pizzan, cookiesene, sjokolademelka og alt annet usunt som befinner seg på dette toget. Så jeg må la sulten lette litt, før jeg tør å gå inn der. I mellomtiden drøyer jeg tiden med ?my girl? ? Rachel Zoe. Tenk å være henne a. Kjelleren full av vakre kjoler, sko, smykker og vesker. I tillegg en egen garderobe som ikke ligner grisen! Kjelleren er nemlig til alle kjendisene hun styler, mens hennes egen garderobe er bare for henne. Åh. For en lykke det må være. Jeg skal late som jeg er like lykkelig, vakker og fashionable som Rachel  Zoe når jeg valser nedover Liverpool One, med noe smårusk i lommeboka som brenner store hull. Som jeg gleder meg. Til Liverpool asså. Ikke bare skal jeg shoppe. Jeg skal spise veldig god mat. Og se tidenes match. Selv om jeg ikke er united fan, er det ganske stort å se dem spille mot mine karer. Gleder meg! I tillegg har vi jo fått samme leilighetskompleks som nyttårshelgen, og det er jo så å si midt i byen. Den deilige byen. Den fine og vakre og stemningsfulle byen, som mest sannsynlig blir mitt hjem fra høsten av. Shit!

Jaja, men men? nå er alt som det skal hvert fall. Jeg er på toget. Ute er det hvit og fint. (sånt no hakke vi i byn! (les:Bergen). Inne er det fult av vinterferieturister. Med ski. Heldig er de. For de skal på fjellet. Jeg har en pappa på fjellet jeg. Så jeg kan dra på fjellet når jeg vil. Tenk! Setene er ufattelig vonde. Ren terror faktisk. Nakkeputen er jo stor som en ballong, og kroppsholdningen blir jo helt rar. Det igjen fører til verkende rygg. Det igjen fører til rastløshet og påminnelse på at jeg er drittlei tog! Men det blir nok fortsatt en del togkjøring fremover. I den nye kalenderen min, på den nye macen min, (hehe, dritfornøyd), så står det masse hyggelige planer fremover. Alt fra Afterskitur til fjellet, Liverpool, musikalhelg, tantebesøk, påskemoro på fjellet og 1. Mai moro på fjellet. Innimellom blir det litt håndball vet jeg, for snart skal min flinke Foss spille borte mot Tertnes. Og Tertnes er jo nesten hjemme for meg. Det blir stas det!

Ellers kan jeg jo bruke tiden på å komme gjennom pensum. Men det blir tørrere og tørrere. Tror jeg legger vek denne usmakelige biologiske psykologien, og ser litt mer på personlighet og sosialpsykologi. Tror av en eller annen grunn det er ti ganger mer interessant, hvis ikke tusen ganger.

Tror du folk irriterer seg over min hamring på macen? Tror du folk irriterer seg over rumlingen fra magen min? Jeg irriterer meg svært lite over andre her på toget. Med mindre de lukter. Alle lukter vel, men noen lukter veldig mye mer enn andre. Ikke sikkert de kan noe for det, men de lukter likevel. Jeg tror ikke jeg lukter. Men jeg rumler. Og hamrer. Kan jo være irriterende det og?

Kjenner at å skrive blogginnlegg når jeg sitter på toget kan bli interessant for dere som leser. Eller ikke. Mer spennende for meg. Da går tiden hvert fall. Sånn ellers, så kom akkurat tidenes sang inn på øret. Støtt og stadig kommer det nye sanger, som jeg støtt og stadig publiserer på bloggen. Støtt og stadig en sterk tekst som gjør inntrykk. Men ingen slår denne sangen. Den er nesten litt sånn livsmotto. På en måte. Noe jeg liker å høre på og tenke etter hvis ting skulle gå litt gæli. For det hender at ting går ikke helt som planlagt. Sangen er fra Natasha Beddingfield. Hun er en bra dame. Unwritten er en sang jeg virkelig vet å sette pris på.

I am unwritten, can't read my mind, I'm undefined
I'm just beginning, the pen's in my hand, ending unplanned
Staring at the blank page before you
Open up the dirty window
Let the sun illuminate the words that you can not find
Reaching for something in the distance
So close you can almost taste it
Release your inhibitions
Feel the rain on your skin
No one else can feel it for you
Only you can let it in
No one else, no one else
Can speak the words on your lips
Drench yourself in words unspoken
Live your life with arms wide open
Today is where your book begins
The rest is still unwritten
I break tradition, sometimes my tries, are outside the lines
We've been conditioned to not make mistakes, but I can't live that way

fint hva? :)

og til slutt...noen tårer for gulljentene! Grattis Norge!

2 kommentarer

Wivian

03.mar.2011 kl.16:35

Du er herlig du jenta mi <3

Foss

04.mar.2011 kl.08:14

Og jeg gleder meg stort til å se deg neste helg :D Flott!

Nyt dagene i Liverpool snuppa:)

Skriv en ny kommentar

hits